Som forbrukere vil vi gjerne ha informasjon om produktet vi kjøper, eller i det minste vite at det er mulig å finne ut hvordan det har blitt behandlet.
Men da må også informasjon om produktet sendes videre gjennom alle bedriftene fra fangst via foredlere og grossister, til det endelig ligger i disken. Informasjonen må også gjøres tilgjengelig for alle ledd i kjeden - og for forbrukerne.
Rutiner for dette er ikke iverksatt i dag, men det vil både fiskeribedrifter, butikker og forskere gjøre noe med.
Tester sporbarhet
- Vi arbeider nå med sporbarhet for fersk fiskefilet hos Coop, forteller forsker Kine Mari Karlsen, som er en av tre forskere ved Fiskeriforskning som arbeider med sporbarhet.
I prosjektet deltar bedriften Vikomar ved Molde, som kjøper fisk fra fiskeflåten, foredlingsbedriften Naustvik i Oslo, og en Coop Mega-butikk i Bærum.
I første omgang er målet å lage sporbarhet for fiskefilet produsert av hvitfisk, altså arter som torsk, sei og hyse, og som selges i betjent fiskedisk.
Nummer for hvert produkt
For at sporbarhet skal være mulig må det innføres et system med unike nummer for hvert produkt. Bedriftene må også registrere det hvis produkter med ulike nummer splittes opp eller blandes slik at det blir nye enheter.
For eksempel hvis en stor kasse med torskefilet, som kan utgjøre én produktenhet med et eget unikt nummer, pakkes om til flere mindre kasser. Da må hver av de nye kassene få et nytt unikt nummer.
Samtidig må produkthistorikken følge med de nye kassene slik at en vet at filetene i disse kommer fra den samme store kassen.
Når sporbarhet er innført i bedriftene skal det arbeides videre med å få lagt inn opplysninger som skal utgjøre historikken, for eksempel fangstdato og temperatur under bearbeiding og transport.
Prosjektet utføres i samarbeid med Sintef Fiskeri og Havbruk på oppdrag for Norske Sjømatbedrifters Landsforening.
Skaper felles språk
En rekke opplysninger om fangsten skrives inn på datamaskiner når fisken leveres til bedriften på land. Men fordi bedriftene bruker maskiner med forskjellig programvare kan ikke informasjonen automatisk sendes videre.
Når fiskerne selger fangsten registreres for eksempel fiskeart, størrelse, pris, fangstområde og båt. Dette er informasjon som går inn til databasene i fiskernes salgslag, som er mellomleddet som ivaretar selve handelen mellom fisker og kjøper.
- Men forskjellig programvare både internt i bedriftene og mellom bedriftene innebærer at opplysningene må legges inn manuelt på ny hvis de skal følge fisken videre til forbruker. Det betyr merarbeid og større kostnader, sier forsker Petter Olsen.
Aker Seafoods avdeling i Båtsfjord er derfor testarena for et prosjekt ledet av Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening. Formålet med prosjektet er å gjøre informasjonen sporbar når den legges inn i datamaskinen.
Bedriften samarbeider derfor med Norges Råfisklag, utstyrsleverandøren Maritech og Fiskeriforskning for å ta i bruk felles standarder for informasjonsutveksling.
Standard på plass
En standard er som en bruksanvisning som angir kodene, eller dataspråket, som må brukes for at informasjonen kan forstås av alle datasystemer. Dermed er det mulig å hente fram og sende videre informasjonen hos de som har befatning med produktet, fra produsent og fram til forbruker.
Det er allerede utviklet en standard, TraceCore XML, som beskriver hvordan informasjonen kan kodes og overføres elektronisk. Her spesifiseres det for eksempel at det må være et unikt nummer for hvert produkt og at oppsplitting eller blanding av produkter må registreres.
Tilpasses ulike bransjer
I tillegg kan det brukes standarder for ulike bransjer med opplysninger og koder som er spesielle for ulike typer matvarer, som for eksempel fisk eller kjøtt.
Fiskeriforskning har tidligere utviklet standarden TraceFish for villfisk og oppdrettsfisk. Dette er en bruksanvisning som viser hva som skal være med av informasjon, for eksempel navn på fiskeart og spesifisering av produkttype, slik som fersk eller frossen.
I det pågående EU-prosjektet TRACE leder Fiskeriforskning utviklingen av standarder for å kunne spore kjøtt, kylling, korn, honning og mineralvann.
