Hvis arvbarheten er høy og variasjonen stor er det gode utsikter til å oppnå raske fremskritt ved hjelp av avl. Heldigvis er nettopp dette tilfelle når det gjelder mange aktuelle egenskaper hos fisk. Hos en rekke fiskearter har det vært mulig å øke veksthastigheten med mellom 10 og 15 prosent fra en generasjon til den neste ved hjelp av avl. Det er derfor godt håp om at tilsvarende resultater også kan oppnås for torsk.
Fenotypeutvalg - den klassiske måten
Avlsarbeid går i korthet ut på å systematisk plukke ut de individene som skal bli foreldre til neste generasjon, slik at den neste generasjonen er bedre enn den eksisterende på utvalgte egenskaper som for eksempel vekst. Det er flere måter å gjøre dette på.
Den klassiske måten er å plukke ut de nye foreldrene basert på de prestasjonene de selv og nære slektninger (søsken og halvsøsken) har fremvist innen de når kjønnsmoden alder. Dette kalles fenotypeutvalg.
Et problem med denne utvalgsmetoden er at prestasjonene til de enkelte individene ikke bare er et resultat av de genene de besitter, men også skyldes miljømessige påvirkninger. Vanntemperaturen har for eksempel sterk innflytelse på veksthastigheten hos fisk. Det er derfor om å gjøre at alle individene i gruppen som man skal plukke ut foreldre i fra er oppdrettet under så like miljømessige betingelser som overhodet mulig.
Genotypeutvalg
Utviklingen av genteknologien har åpnet muligheten for en annen utvalgsmetode: Hvis man vet hvilke gener som koder for de ønskede egenskapene så er det mulig, ved hjelp av genteknologiske metoder, å identifisere individene som er i besittelse av den rette genkombinasjonen og plukke disse ut direkte.
Styrken med denne metoden, som kalles genotypeutvalg, er at utvalget ikke påvirkes av tilfeldige miljømessige forhold. Man kan derfor se for seg et "riktigere" utvalg som borger for en raskere avlsmessig fremgang.
Problemet er imidlertid at de fleste viktige egenskapene ikke bare styres av ett gen, men av et stort antall. Når det gjelder vekst hos fisk regner man med at langt over hundre gener er involvert, og vi har på langt nær oversikt over hvilke roller de enkelte genene spiller. Tiden er derfor ennå ikke moden for å ta i bruk denne metoden i praktisk avl, men det er all grunn til å fortsette forskningsarbeidet slik at det blir mulig i framtiden.
Hvilke egenskaper skal det avles på?
Nå er det ikke sikkert at en fisk som scorer høyt på en egenskap er like god på andre egenskaper man ønsker å forbedre ved avl. Når man skal avle på mer enn én egenskap må man derfor kompromisse slik at man oppnår en rimelig fremgang på alle egenskapene som inngår i avlsmålet. Jo flere egenskaper som tas med i avlsmålet, jo langsommere blir fremgangen for den enkelte egenskapen.
De egenskapene som skal inngå i avlsmålet må derfor velges ut med omhu. Vanligvis velger man egenskaper som er økonomisk viktige, og som oppviser høy arvbarhet og variasjon. Det er også viktig at man er i stand til å måle eller evaluere egenskapene på en kvantitativ måte. Nå må man ikke på forhånd ha plukket ut alle egenskapene i avlsmålet før man setter i gang et avlsprogram. Det går godt an å inkludere nye egenskaper underveis eller fjerne egenskaper som man ikke lenger vil prioritere.
Familieutvalg
Sammenliknet med andre husdyr har fisk et svært høyt antall avkom. Det er til stor fordel når det gjelder avl fordi man da kan gjøre et svært strengt utvalg. Det gir videre muligheten til å drive familieutvalg, som er en mer effektiv utvalgsmetode enn individutvalg.
Det man gjør er å produsere fram et stort antall hel- og halvsøskengrupper som etter yngelfasen fordeles på flere forskjellige teststasjoner hvor de holdes til de når slaktemoden størrelse. Dermed kan man innhente opplysninger om hvordan familiene klarer seg under forskjellige miljømessige forhold, og i neste omgang plukke ut de nye foreldrefiskene fra de familiene som har utmerket seg.
For å holde kontroll på familiegruppene i yngelfasen må gruppene holdes hver for seg inntil yngelen er blitt så stor at de kan individmerkes. De kan da slås sammen i større grupper slik at man oppnår mest mulig like miljøforhold i prosessen videre. Alternativt kan yngelen oppdrettes sammen fra første stund, og så kan man på et senere tidspunkt identifisere mor og far ved hjelp av molekylærgenetiske metoder.
På grunn av høye kostnader med den genteknologiske metoden har vi, når det gjelder torskeavl, valgt å starte på den klassiske måten med produksjon av separate familiegrupper.
300 familiegrupper?
Faren for tap av gener og innavl øker hvis avlen baseres på et for lite antall familiegrupper. Dersom innavlsgraden blir for høy vil det medføre at ytelsene til den fremavlede fisken begynner å avta etter noen generasjoner. For å hindre at innavlsgraden øker utover et akseptabelt nivå er det nødvendig at avlen baseres på minst 50 familiegrupper. For å oppnå den avlsmessige fremgangen vi ønsker bør imidlertid antallet være langt høyere. I avlsprogrammet for laks opereres det med 300 familiegrupper, og vår målsetning er at vi også skal benytte dette antallet familiegrupper i torskeavlsprogrammet.
Skrei eller kysttorsk?
Når man først har startet et avlsprogram er det ikke nødvendig å bringe nytt materiale inn i programmet. Utgangsmaterialet blir derfor svært viktig. Vi vet nå at det er genetisk forskjell på skrei og kysttorsk, og sannsynligheten taler for at det fins flere genetisk adskilte torskestammer langs norskekysten. Hvilken stamme eller stammer man skal bruke som utgangspunkt for avlsprogrammet er ennå ikke bestemt. Et åpent spørsmål er også om en stamme som egner seg i nord er like velegnet i sør, eller om man bør benytte forskjellige stammer i de forskjellige landsdelene. Det vil i så tilfelle gjøre avlsarbeidet langt mer ressurskrevende.
