Avlsselskap trenger rettslig beskyttelse av foredlet materiale for å dekke kostnadene til investeringer og å stimulere til innovasjon. Samtidig trenger de samme aktørene i neste omgang en rimelig tilgang på genressurser for å kunne drive videreforedling og innovasjon innen matproduksjon. Hvordan kan disse hensynene balanseres?
Nofima samarbeider med Fridtjof Nansens institutt (FNI) om spørsmål om tilgang til og rettslig beskyttelse av genetiske ressurser hos oppdrettsfisk. Ved å kombinere jus, biologi og statsvitenskap studerer vi mulighetene for nasjonal regulering av tilgang til genressurser til bruk innen akvakultur. Det er gjort systematiske undersøkelser av strategier innenfor oppdrettsnæringen i kombinasjon med undersøkelser av nasjonale og internasjonale lovreguleringer på området. Dette er gjennomført ved en rekke intervjuer med sentrale aktører innenfor norsk lakseoppdrett for å lære om deres behov og vurderinger med hensyn til slike rettslige reguleringer.
Kostnader ved innovasjon
For å maksimere potensialet innenfor oppdrettsnæringen er det viktig at aktørene har god kjennskap til fordeler og ulemper med ulike typer reguleringer av tilgang til, og beskyttelse av, foredlingsmateriale og genetiske ressurser. Vi vil også trekke frem aktørenes ønske om å balansere tilgang og rettslig beskyttelse av hensyn til innovasjon i næringen.
Det er et problem at merprisen for godt foredlingsmateriale er forholdsvis lav, slik at det meste av verdiøkningen tas ut av oppdretter og forbruker og ikke av foredler. Dette svekker innovasjons- og inntjeningsmulighetene for avlsselskap. Grundige analyser av fordeler og ulemper forbundet med ulike former for rettslig og biologisk beskyttelse er nødvendig for å finne løsninger som oppleves som rettferdige og hensiktsmessige for alle aktører i næringen.
Samarbeidet mellom Nofima og FNI baseres på studier av bruk av genetiske ressurser innenfor fiskeoppdrett både i Norge (laks og torsk) og internasjonalt (bl.a. tilapia og indisk rohukarpe og reker).
Norsk lovregulering
Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser sier at enhver utforskning av marine genressurser må bero på tillatelse fra myndighetene. Norske myndigheter er også i ferd med å vedta en ny Naturmangfoldslov som vil kunne påvirke den rettslige situasjonen på området. Forslaget bygger på at genetisk materiale skal være en felles ressurs som alle skal ha fri tilgang til. Videre foreslås det at tilgang på genmateriale i norske samlinger (genbanker) skal være tuftet på prinsippet om at materialet ikke blir patentert i ettertid. Verken dette lovforslaget eller loven om marine ressurser diskuterer imidlertid balansen mellom eksklusive rettigheter til og tilgang til genetiske ressurser.
Ukjente verdier i genene
Norge har en sterkt voksende akvakultursektor med spesielt verdifullt genmateriale for laks og regnbueørret. Norge har dertil et spesielt ansvar for forvaltningen av omlag halvparten den atlantiske laksen. Norge har også gjennom de siste ti årene utmerket seg sterkt i de internasjonale forhandlingene om tilgang til og rettferdig fordeling av godene ved bruk av genetiske ressurser under Konvensjonen om Biologisk Mangfold. I de senere årene har denne typen problemstillinger også vært aktualisert gjennom eksempler som bioprospektering på norske rev og cyclosporin (det medisinske gjennombruddet innen transplantasjon som bygget på en liten sopp funnet på Hardangervidda). Disse historiene har for det første satt søkelys på behovet for en god forvaltning av genmateriale, der vi i utgangspunktet ikke vet hvilke skatter som kan skjule seg f.eks. på havbunnen eller vidda. For det andre rettes oppmerksomheten mot den store økonomiske verdien genmaterialet kan vise seg å ha for eksempel innen medisin og matproduksjon.
