Nyhetssak

Mer oppdrett? – Ja, men…

Trodde du at norske kystkommuner ikke ønsker fiskeoppdrett i sine farvann? Da må du tro om igjen. På oppdrag fra blant andre Fiskeri- og kystdepartementet har Nofima funnet ut at dette ikke helt stemmer med virkeligheten.

Det kan likevel sies at kommunenes holdning har gjennomgått en endring i de seinere år. I større grad enn tidligere er velviljen ovenfor næringen betinget, men motviljen retter seg ikke mot oppdrettsvirksomheten; det er uteblitte lokale ringvirkninger som er problemet.

Gjennom en spørreundersøkelse fant Nofima ut at kommunene gjerne tilrettelegger for mer oppdrett. Som følge av at enkeltkommuner opplever at oppdrettsnæringen ikke har gitt så mange arbeidsplasser og lokale ringvirkninger som forventet, og at de positive ringvirkningene konsentreres til færre lokalsamfunn, er kommunene blitt mer betinget positiv.

- De ønsker at en større del av næringens verdiskaping tilfaller vertskommunene. Eller for å si det på en annen måte: en kompensasjon for tilrettelegging for oppdrett i sin kystsone, forteller forsker ved Nofima, John R. Isaksen.

Nofimas analyse viser at kommunene ikke er motstandere mot videre vekst i oppdrett. Tvert imot framstilles forholdet til oppdrettsnæringen som godt og profesjonelt ivaretatt fra begge parter, og at oppdrettsinteressene tillegges vekt i kommuneplanprosessene.

Nye planer krever mer areal

Oppdrettsnæringen representerer en meget arealeffektiv matproduksjon, og samlet fysisk arealbeslag utgjør bare rundt 5 promille av samlet sjøareal innenfor grunnlinjen. Men mange av dagens oppdrettslokaliteter er ikke lenger tidsriktig. Mange forhold peker i retning av framtidens oppdrettsnæring trenger mer – eller annerledes areal enn i dag. Ny kunnskap og krav om miljømessig bærekraft og effektiv drift peker, sammen med målsetningen om økt produksjon, i samme retning.

Inntektene av eiendomsskatten er beskjeden

I dag har kommunene anledning til å ilegge oppdrettsanlegg i sjø eiendomsskatt – en mulighet som 114 av 157 "oppdrettskommuner" hadde innført i 2010. Nofimas undersøkelser og beregninger tyder på at inntekter fra eiendomsskatt er svært beskjedne.

Parallelt med at næringen har vokst i både volum og verdi, har effektivitetsgevinster og konsolidering på eiersiden ført til konsentrasjon av aktivitet og avkastning. Mange kommuner sitter igjen med en følelse av at de ikke får ta del i den store økningen som har skjedd i verdiskaping fra denne sektoren.

- Flere tar derfor til orde for at arealbruken i kystsona må belegges med en kompensasjon som tilgodeser og motiverer kommunene til å legge til rette for oppdrett, sier forsker Otto Andreassen i Nofima.

En avgift som tilføres kommunene, spesielt der lokal verdiskaping er liten eller uteblir, kan bidra til at de handler mer i overensstemmelse med nasjonale mål om en bedre utnyttelse av arealressursene.

Kommunenes primære inntektskilde er skatt fra kommunens innbyggere. I første rekke inntektsskatt. Skatt på overskudd i bedriftene tilfaller imidlertid staten. Selskapsskatten som går til staten finner delvis veien tilbake til kommunene gjennom rammetilskudd og andre overføringer. Men uten en etikett som viser oppdrettsnæringen som avsender og bidragsyter kan oppdrettsnæringen bli nedprioritert i kampen om areal i kystsonen.

Hva mener så kommunene?

Forskerne har intervjuet ordførere og kommuneplanleggere om deres forhold til oppdrett i sine kommuner. Det er stor forskjell mellom kommunenes holdning til økt tilrettelegging for oppdrett, men langt fra et entydig negativt bilde. Mens noen få sier nei til mer oppdrett, har de fleste et ønske om å tilrettelegge for mer oppdrettsvirksomhet. Det motsetningsforhold som kommer til overflaten i media modereres kraftig av ordførernes visjon for næringen: Noen er kritiske til at statlige sektorer (Mattilsyn, fylkesmann, m.m.) setter grenser for økt oppdrettsvirksomhet og ønsker bedre kartlegging av kystsona og nye arealplaner for å tilrettelegge bedre. Andre ønsker næringen "på land" og er kritiske til næringens miljøpåvirkning. De fleste vektlegger imidlertid dialog og samarbeid for å tilrettelegge bedre, men til gjengjeld ønsker de flere lokale ringvirkninger, sysselsetting og – ikke minst – en arealavgift.

Kommunene er likevel ikke uvillige til å tilrettelegge for økt oppdrettsvirksomhet, men de ønsker seg noe mer igjen for arbeidet. Den innsats som er lagt ned i kommunene for å skaffe seg oppdrettsvirksomhet oppleves ikke å stå i forhold til de samfunnsmessige gevinstene som kommunen sitter igjen med i dag.

Arbeidskraft hentes utenfra

Profesjonalisering og industrialisering i oppdrettsnæringen har medvirket til at næringens etterspørsel i større grad retter seg mot spesialiserte tilbydere utenfor lokalsamfunnet. Et endret arbeidskraftbehov og -marked gjør at de sysselsatte ikke nødvendigvis er hentet lokalt.

Næringen må på banen

Samlet er næringen på terskelen av en tredjegenerasjons lokaliseringsstruktur, noe som vil innebære behov for reforhandling av arealressursene. Dette vil igjen kreve vesentlige endringer i kommunale kystsoneplaner. Det er en klar tendens til at tidligere rene "kystsoneplaner" med vekt på tilrettelegging for havbruk, i større grad inngår i en mer helhetlig kommunal planlegging. Med stadig flere aktører og interesser som gjør seg gjeldende i planleggingen, kan oppdrettsnæringens relative stemme svekkes.

- Det er også verd å merke seg at de fleste kommunene vi har kontaktet melder om at oppdretterne gjennomgående er passive i planprosessene. Dermed blir avsetting av oppdrettsareal avhengig av at kommuneplanleggere og politikere taler oppdrettsnæringens sak, forteller en av forskerne i prosjektet, Roy Robertsen.

…og kommunene må se nytten

Som Fiskeri- og kystdepartementet selv argumenterer med så er det et legitimt mål for myndighetene å få til en rimelig fordeling av "godene" fra fiskeoppdrett. Kommunene mener at det også inkluderer dem, og ei form for arealavgift ville kanskje ivaretatt dette formålet bedre. Fordelen med ei arealavgift er at den ville utgjort en spesifikk skatt – muligens generell for alle typer aktiviteter som legger beslag på areal i kystsonen. I et slikt lys kunne den fungert som en avgift som kompenserer for de negative virkninger av oppdrett – så som lys og lyd, miljøpåvirkning og fortrengning av andre aktiviteter (fiske, ferdsel,friluftsliv etc).

- Skal Norge bli verdens lendende sjømatnasjon så fordrer det etter vårt syn, medvirkning fra kommunene. Økonomer foreskriver ofte pengeverdier som beste motivasjonsfaktor – så også her.

- Med den bakgrunn kan en løsning være å avgiftsbelegge tilgangen til areal, og at inntektene tilfaller kommunene. Oppdrettsareal representerer et bestandig skatteobjekt all den tid Norges fortrinn ligger i tilgangen på produktive farvann. Det fordrer imidlertid at vi ivaretar og beholder det fortrinnet, konkluderer Isaksen.

En fyldig Nofima-rapport (se vedlegg) beskriver utfyllende alle forhold rundt denne problemstillingen. Rapporten er utført på oppdrag for Fiskeri- og kystdepartementet, men er også et resultat av et forutgående og samkjørt arbeid med prosjektet iKyst – et stort treårig Forskningsrådsprosjekt om integrert kystsoneplanlegging, der også Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond har bidratt. Dette prosjektet har vært ledet av Norges fiskerihøgskole/Universitetet i Tromsø.

I disse dager slippes boken fra iKyst-prosjektet, der flere forskere i Nofima er bidragsytere.

 

Tilrettelegger gjerne for mer oppdrett, men... Foto: Frank Gregersen
Copyright: Nofima

Tilrettelegger gjerne for mer oppdrett, men...