Nyhetssak

Et bærekraftig og etisk turistfiske

Skal vi ta vare på kystnære fiskebestander som torsk og kveite må sjøfisketurismen forvaltes på en fornuftig måte. Reguleringstiltakene må være hensiktsmessige og kunnskapsbaserte. Forslaget om å frede kveite om sommeren nord for Stad er ikke bygget på faktisk kunnskap og vil by på store utfordringer for norsk sjøfisketurisme.

På slutten av 1990-tallet oppstod det en opphetet debatt om norsk sjøfisketurisme. Debatten gikk i størst grad på hvordan sjøfisketurismen påvirket kystnære fiskebestander som kysttorsk og kveite. Det ble også diskutert om aktiviteten i det hele tatt ga økonomiske ringvirkninger.

Fisketurisme betyr inntekter

Det ble antydet at de fleste fisketurister har med seg mat og drikke og at inntektene for kystsamfunnene derfor er minimale. Nå vet vi fra våre studier av rundt 450 sjøfisketurismebedrifter at fisketuristene i snitt bruker 1460 kroner daglig. Med en oppholdstid på en uke representerer denne delen av norsk reiselivsnæring således en viktig inntektskilde for norske kystsamfunn. Havforskningsinstituttets kartlegging av organisert turistfiske har også langt på vei tilbakevist påstandene om at fangstene til fisketuristene er skyld i rekrutteringsutfordringene i den norske kysttorskbestanden.

Reguleringer gir økt utslipp

Som følge av kritikken av norsk sjøfisketurisme ble det i 2006 innført en utførselsgrense på 15 kilo for fisketurister. I 2010 kom bestemmelser om minstemål for ilandført fisk. Begge disse reguleringene har resultert i økt utslipp av fisk. Vi mener at fiskerimyndighetene i for liten grad har vært seg bevisst de effektene som disse reguleringsformene ville få for utslipp av fisk. I den senere tid har vi da også fått et økt mediefokus på praktiseringen av fang-og-slipp- fiske blant fisketurister.

Regulert eller frivillig utslipp

I diskusjonen rundt fang-og-slipp-fiske er det viktig å skille mellom reguleringsstyrt fang-og-slipp-fiske (som følge av eksempelvis 15 kilo utførselsgrense og minstemål på fisk) og frivillig fang-og-slipp-fiske. Det siste er svært vanlig internasjonalt, og i Norge ser vi at frivillig fang-og-slipp praktiseres mer og mer innenfor både laksefiske og sjøfiske. Forskning viser at en stor andel av den torsken som fanges av fisketurister slippes ut i havet igjen. I nord dreier det seg om så mye som 66 prosent av torskefangstene. Også på kveite praktiseres en god del fang-og-slipp-fiske. Det kommer delvis som følge av reguleringer og delvis som følge av frivillighet fra turister som driver sportsfiske og ikke matauk.

Kveita kan overleve utslipp

Ved Universitetet i Tromsø er det gjennomført merkeforsøk med satelittsendere på store kveiter (20-100kg) for å studere overlevelse ved fang og utslipp. Studien er fram til nå basert på 18 kveiter, og viser 100 prosent overlevelse ved utslipp og at flere kveiter er aktive igjen kort tid etter utslipp. I et annet forsøk ble det anvendt dataloggemerker på over 40 kveiter fanget med krokredskap. Flere kveiter er blitt gjenfanget, og også denne studien indikerte at kveita så ut til å oppta normal aktivitet relativt kort tid etter utslipp.

Forsøkene ved Universitetet i Tromsø og tidligere studier ved Havforskningsinstituttet indikerer at en stor del av kveitebestanden er stasjonær og lokal. Derfor kan kveitebestandene bli utsatt for stort lokalt fisketrykk fra både fritids- og turistfiskere, i tillegg til kommersielt fiske som landet rundt 1700 tonn nord for Stad i 2010. Det kommersielle høstfisket foregår også i stor grad på gyteområdene til kveita. Når man tar i betraktning at kveita er ganske gammel når den når kjønnsmoden alder så kan det være grunn til bekymring for rekruttering og bestandsutvikling. Havforskningsinstituttets landsomfattende studie av bedriftssektoren av turistfisket i 2009, anslo at bare 5 335 kveiter (ca. 80 tonn) var landet av turistfiskere i denne sektoren nord for Stad, men anslaget inkluderer ikke utslipp av kveite og feilmarginen var høy (rundt 40 prosent). Usikkerheten i anslaget har sammenheng med at fisket etter kveite er spesialisert og foregår i lokale områder. Studien var lagt opp for å kvantifisere totale landinger av alle arter, og resulterte i data fra kun et fåtall bedrifter hvor det ble fanget kveite.

Må lære mer om kveita

En hunnkveite når gyteferdig alder rundt 80-100 cm eller større. I dag er minstemål for kveite 80 cm. Ved denne lengden veier kveita mellom 6 og 8 kilo. Med tanke på bestandsrekrutteringen og store kveiters reproduktive potensial bør det også vurderes å innføre et maksmål for å skåne de største kveitene som bidrar mest til rekrutteringen. Dagens kunnskap om kveite er svært mangelfull og forvaltningen av denne arten foregår derfor hovedsakelig på grunnlag av fangstdata og i liten grad på basis av forskningsbasert kunnskap om arten. Når det gjelder det nylig lanserte forslaget om å frede kveite om sommeren nord for Stad, så er ikke dette basert på noen dokumentert sammenheng mellom beskatningstrykk på kveite og sjøfisketurisme. Selv om ”føre-var-prinsippet” er generelt sett en god forvaltningsstrategi, så må det være hensiktsmessig. I og med at et slikt fredningstiltak vil medføre store økonomiske utfordringer for deler av turistfiskenæringen er det avgjørende at et slikt tiltak ikke innføres på basis av et svakt kunnskapsgrunnlag med hensyn til både det totale uttaket av alle fiskeriaktører og kveitens biologi.

Behandler kveita skånsomt

Dessverre finnes det noen skrekkeksempel på at uvitende fritidsfiskere henger fisken etter hale eller gjelle for veiing og fotografering. Disse fritidsfiskerne ødelegger for andre som er seriøse i bransjen. Det er imidlertid blitt mer vanlig bare å måle lengden på fisken før utslipp. Profesjonelle fiskeguider vi har jobbet sammen med er meget bevisste på å behandle kveita så skånsomt som mulig, og noen har utviklet egne løftesekker for å unngå at kveita blir løftet etter sporen eller kjeve. Mange kveiter blir heller ikke tatt opp i båten men lengdemålt og slippet ved båtripen.

Kunnskapsbasert forvaltning

Vi som forsker på sjøfisketurisme i Norge har tatt til orde for en styrket forvaltning av sjøfisketurismen. Blant annet har vi bidratt til Fiskeri- og kystdepartementets ”Turistfiskeutvalg”, hvor vi støtter myndighetenes forslag om et obligatorisk fritidsbåtregister og obligatorisk registrering av fisketurismebedrifter. Vi har også anmodet myndighetene om å styrke overvåkingen av fisketurismen og om å utarbeide bedre opplærings-/informasjonsmateriell til fisketurister. Dette siste for å informere om regelverk, for å øke overlevelsen til fisk som slippes ut og for å sikre viktige forhold knyttet til dyrevelferd. I år har vi også et økt forskningsfokus på overlevelsen til torsk som følge av fang-og-slipp. Sjøfisketurisme, som annen naturbasert næring, må forvaltes for å sikre en bærekraftig utvikling i kystnære og stasjonære fiskebestander. Det er imidlertid helt avgjørende at reguleringstiltakene som velges er hensiktsmessige, at de bygger på forskningsbasert kunnskap og at man sikrer en avveiing mellom økonomiske og ressursmessige hensyn.