Politiske, teknologiske og organisasjonsmessige endringer kan gi grunnlag for å oppheve enkelte av begrensningene. Fra et økonomisk ståsted vil man forvente at fartøyene velger det redskap som gir det høyeste økonomiske utbyttet gitt de begrensninger de er stilt ovenfor, det være seg kvoter eller eksplisitte forbud. I utgangspunktet skulle derfor resultatet kunne bedres om man slakket på restriksjoner, fisket ville enten kunne gjennomføres mer kostnadseffektivt, oppnå en bedre pris eller en mer verdifull fangstsammensetning av andre arter. Bedriftsøkonomisk ville frislipp således være positivt.
Samfunnsøkonomisk er det imidlertid flere forhold som taler for en begrensning. I fisket gjelder det i første rekke å begrense fiske og fiskeinnsatsen for å unngå overfiske, overkapitalisering, beskytte fisken i deler av dens livssyklus eller unngå negative miljømessige konsekvenser ved redskapsbruk. Dette er i stor grad oppnådd gjennom totalkvoter på bestandsnivå og strukturkvoter på fartøynivå. I forhold til problemene knyttet til flytetrål i torskefisket ser vi at innføringen av kvoter endrer incentivene til fartøyet fra å oppnå høyest mulig fangst til også å ta hensyn til alternativkostnaden ved bruk av kvote. Dette har ført til at det er lønnsomt å unngå småfisken og ivareta kvaliteten.
At alternativkostnaden ved kvotebruk oppfattes som reell hviler i betydelig grad på et effektivt kontrollapparat. Full kontroll vil være uforholdsmessig kostbart. Svakheten ved dette kan tale for fortsatt avgrenset redskapsbruken. Konsekvenser for fordelingen av verdiskapingen kan også trekke i denne retningen; eksempelvis vil store negative endringer for foredlingsindustrien i landingsmønsteret og sterk mannskapsreduksjon være lite politisk akseptabelt.
Dette forskningsprosjektet skal identifisere konsekvenser av liberalisering av dagens begrensninger i redskapsvalg. Konsekvensene skal analyseres for fiskeflåten med hensyn på økonomi- og miljøparametre og for foredlingsindustrien med hensyn på landingsmønster.
